Posten slik den en gang var
Av Henning Jarle Mathiassen
Noen ganger har jeg følelsen av at vi filatelister/frimerkesamlere kun ser bakover i tid og ser liten fremtid for vår kjære hobby. Det er vel nesten opplest og vedtatt at frimerker og brev er på vei ut. Men likevel holder vi fast på «gamlemåten» for kommunikasjon – eller gjør vi virkelig det?
Når sendte du et brev sist? Jo, det er nok en del som kan svare at de fortsatt sender brev – men det er gjerne til samlervenner og kanskje til seg selv. Men frimerker kjøper vi selvsagt når de kommer ut – til albumet i hylla. Når selv ikke handlere og auksjonsfirmaer frankerer sine sendinger, så skjønner vi jo hvor det bærer. Og bruker de frimerker – er det gjerne eldre utgivelser som sjelden har noen interesse – da de stemples mange år for sent. Om de stemples da!
Jeg har stor respekt for Postens frimerketjeneste. De arbeider ufortrødent videre med sine frimerker, produkter, stempler – som om det er «business as usual». Det er det jo ikke. Hvert år trykkes det færre frimerker og Posten sparker stadig ben under sin frimerketjeneste ved å tilby nye frankeringsmidler (etiketter) og måter å sende brev på. Effektiviseringen krever sitt og det er forståelig at man finner måter å spare penger på. Vi må jo bare innse at frimerkesamlerne ikke er noen pressgruppe lenger. Vi ser også at det blir færre ressurser innen Frimerketjenesten. Folk står jo ikke i kø for frimerker og førstedagsstempler lenger.
Man skulle ikke tro at frimerkesamleriet er i krise når man ser hvor mange nye frimerkeutgaver som kommer ut på verdensbasis hvert år. Men det er jo tydelig at man ønsker å melke frimerkesamlerne. Lykkeligvis har Norge en forholdsvis balansert frimerkepolitikk, og de merkene som utgis er rettet mot frankering av post i ulike vektklasser og mot ulike destinasjoner. Våre nordiske granneland sliter nok litt mer her.
Før vi skyter pianisten (Posten) så vil jeg be deg svare på følgende spørsmål: Dersom du har barn fram til ca 20-års alderen, når tror du de postet et brev sist? (Og da mener jeg ikke returpakker innen netthandel): Og for å ta den helt ut: Vet de egentlig hva et frimerke er? (det er i hvert fall ingen Emoji). Nei – vi kan bare ta det inn over oss: Vi kommuniserer på en helt annen måte i dag enn for 30 år siden! Hvorfor 30 år siden? Jo, det var da man begynte å bruke epost og mobiltelefonene var på vei inn med sine muligheter. Faktisk så kom lap-topene på markedet fra midten av 80-tallet, og dette skapte selvsagt også nye muligheter.
Nostalgi er helt greit det og bringer ofte gode følelser fram i oss. Men vi kan ikke fortsette å suge på den karamellen. Toget er gått for mye av det vi syntes var flott med frimerkesamleriet før tusenårsskiftet. Vi må akseptere at ungdommen har nye aktiviteter og hobbies. Frimerker er ikke lenger dagsaktuellt. I den sammenheng vil jeg likevel sende noen gode tanker til dem som fortsatt jobber med barn og unge, og får dem til å samle frimerker. Slike ildsjeler burde vi ha flere av. Men de slåss også mot nåtidas mangfoldige tilbud – som er mer preget av action.
Så hva sitter vi igjen med? Jeg ser for meg et bilde med frimerkesamlere/filatelister fra 50 år og oppover. Det vet hva et frimerke er – og var. Jeg ser også mange som kanskje ikke er opptatt av å samle frimerker slik man engang gjorde – men er interessert i historie – og da også posthistorie. Hjemstedssamlere kaller man dem. Og de jakter på brev, stempler, postkort og annet som skaper et tidsbilde, kanskje for hjemstedet. Og deres felt er da «Posten slik den engang var».
For at hobbyen skal leve videre – må den også utvikles. Det finnes et enormt materiale fra «de gode årene» som man kan gripe tak i. Filateli og frimerkesamleri har ingen grenser! Det er bare utstillingssamlerne som må forholde seg til rammer og grenser. Nye samlerområder for spesielle områder har kommet til: Skipspost, jernbanepost, krigspost. Postkort – som knapt ble nevnt i som en del av filatelien er vel kanskje det samlerområdet som har kommet sterkest de siste årene. Og de kan nå stilles ut på frimerkeutstillinger! Det er nok noen størrelser innen filatelien som snur seg i grava nå!
Stillstand er ikke noe vi kan bygge hobbyen vår på. Men vi kan bygge hobbyen på det «Postverket» og det de eldre generasjonene produserte for å få posten frem, og det historiske materialet som grenser til filatelien. Jeg venter også spent på om noen virkelig tar opp hansken når det gjelder nyere posthistorie – her er det mye spennende å granske og katalogisere. Men fortsett å sende brev. Det er den mest personlige formen for kommunikasjon – selv ikke en telefonsamtale slår et selvskrevet brev med personlig innhold. Husk det!
Og kjøp nyere frimerker – så lenge de finnes. Om du ikke finner dem i «postbutikken», så kan du alltids kontakte den lokale kjøpmannen i Oslo (Postens frimerketjeneste) – så lenge vi har dem.
PS.
Har du noen meninger om dette emnet – så skriv gjerne en liten kronikk og send det til:
