Av Jon Klemetsen

 Det var ikke frimerker og filateli som tente italiainteressen hos en tenåring med boblende hormoner. Nei de mørkhårede, sensuelle og forføreriske skjønnhetene med Sophia Loren, Claudia Cardinale og Gina Lollobrigida som frontfigurer var mer for øyet enn taggeantall og trykkfeil. Selv Anita Ekberg der hun i La Dolce Vita plasket i Trevifonten hadde intet å stille opp med alle sine fordeler.

 Etterhvert er Italia blitt et av mine absolutte frimerkefavorittland, men mer om det senere. Først litt om alt det Italia har å by på for oss som holder til i det kalde nord.

Folket, landet og litt historie

 Italia ble samlet til ett rike først på 1860-tallet. Lenge før det er det kanskje nok å nevne Romerriket som den, på godt og vondt, virkelige storhetstiden. Deretter, som ellers i Europa, mange småstater med stor innflytelse og makt. Fra noen av disse kom noen av de fra et europeisk ståsted store oppdagerne som Marco Polo og Columbus. Mediciene i Firenze var en maktfaktor i sin tid. For ikke å snakke om Vatikanet som ennå er det samme globalt. Landsfaderen Garibaldi lyktes med å samle småstatene til et rike, slik vi kjenner det idag. Etter det har landet en mangslungen «CV» opp til i dag; På «vår» side under den store krigen, framveksten av fascismen i mellomkrigstiden med il Duce i spissen og ikke på vår side i den andre store krigen. Han proklamerte også det italienske imperium; Landet var en ikke ubetydelig kolonimakt. I nyere tid, altså min levetid, forbinder vi nok landet mest med et fargerikt og ofte kaotisk politisk landskap.

Støvellandet har store befolkningsmessige motsetninger med jordbruk, fattigdom og Mafia i syd og avansert industri, design, høykultur og rikdom i nord og delvis i midten.

Folket, menneskene, er varme og imøtekommende og må oppleves. Et fantastisk, ordmalende språk som går utenpå søskenbarna rundt Middelhavet. For den som ikke har nytt en espresso, vin eller noe annet snadder på en piazza for å oppleve folket og språket har noe å se fram til.

Kultur

 Få, om noen i Europa, kan vise til en så mangfoldig kulturhistorie som Italia. Jada, jeg vet at dette ikke er sjenerende objektivt, men tenk på billedkunst, arkitektur, litteratur og ikke minst musikk hvor nok opera er det mest kjente. Caravaggio, daVinci, Dante, Verdi for å nevne noen få.

 Men kultur er så mye mer enn det fine og høye; Mat og vin!

 Det italienske kjøkken er alle kjøkkeners mor sier de selv. Råvarene i sentrum med enkel tilberedelse uten for mye fiksfakserier; Pasta i en vanvittig mange varianter, carpaccio, osso bucco, vitello tonato, tiramisu bare for å nevne noen få. Til noen få år siden holdt de godsakene på vinfronten for seg selv. Vi ble tilgodesett med bastflasker med til nød akseptabel chianti. Vårt kjære pol har mye å tilby, spør der eller dra ned og prøv dere fram. 

Til slutt; Frimerkene

 De italienske småstatene, «Antichi Stati»; Lombardo Veneto, Modena, Napoli, Parma, Stato Pontificio, Romagne, Sardegna, Sicilia og Toscana er svært interessante filatelistisk. Dog først og fremst for de pengesterke! Det samme gjelder i stor grad for de første italienske utgavene, Regno d’Italia fra 1861 til Vittorio Emanuele III ble konge i 1901.

 Selv samler jeg merker utgitt under den nevnte kongens regjeringstid, dvs. fram til 1944. Her er det mye spennende og ikke altfor kostbart. I tillegg til filateli er det i denne perioden mange interessante utgaver som dels ble utgitt for å promotere Italias storhet under il Duce. Etter den andre verdenskrigen følger Italia stort sett samme trend som nabolandene. Mao mange fine utgaver, noen kjedelige og til dels intetsigende, men ikke så mye filateli.

Sluttord

 For de som ikke har opplevd Italia, men andre «Sydenland», anbefales sterkt et besøk for å oppleve folk, fantastiske middelalderbyer og ikke minst mat og vin. På frimerkefronten er det også mye artig.