Mangler du brukernavn/passord?
Send epost til web-redaktor@filatelist.no så sender vi det til deg.
Oppgi hvilken klubb du er medlem i, eller om du er direktemedlem.

Ikke medlem ennå? Bli medlem

Stussbrev

Hvordan definerer man et stussbrev?  Jo, det er et brev som i forbindelse med omadressering er blitt påsatt mer porto.  Dette kan ha skjedd i avsenderlandet eller utenlands, og det er gjerne mer stas med de brevene som har frimerker fra forskjellige land.  En vanlig omadressering av brev innenlands betinger ikke portotillegg, men viser det seg at brevet må sendes utenlands for å nå adressaten, må det oppfrankeres til utenlands­porto.  Da får man et stussbrev med samme lands frimerker til både opprinnelig frankering og oppfrankering.  Er brevet i utgangspunktet sendt mellom to land, og omadressering skjer til et tredje land, er det altså det mellom­liggende lands frimerker som kommer til anvendelse hvis det er nødvendig med påplussing.  Det er naturligvis noen som må bekoste den nye frankeringen, og dette er som regel adressatens familie, arbeidsgiver, forretnings­forbindelse e.l., som har mottatt brevet i adressatens fravær.

Det brevet vi her skal se på, frankert med 2 pence Elizabeth II, kom utvilsomt sjøveien fra England til en adressat i Bergen i desember 1957, men der var fuglen fløyet.  Eller mer trolig reist med båt.  I hvert fall fant hans forbindelser ut at brevet måtte ettersendes med luftpost, og det fikk påsatt ny frankatur for kr 1,05.  Dette tilsvarer luftpostavgift til Canada for 15 gram (dvs. 35 øre pr. 5 gram), og denne sendingen veide nok mellom 10 og 15 gram.  Konvolutten alene veier 6 gram.  At tilleggsfrankeringen begrenser seg til luftpostavgiften, tilsier at den engelske frankeringen fort­satt var ansett som tilstrekkelig for videre­sending til Canada dersom dette hadde skjedd pr. skip.

2 pence var på den tid trykksakporto fra England til utlandet for sendinger til og med 2 ounces, d.v.s. drøyt 56 gram.  Kon­volutten er av posetype, altså med klaff på ene siden.  Klaffen har fortsatt limet intakt og må ha vært brettet inn, slik at dette var en åpen sending.  Dette var antagelig tilstrekkelig til at den ble godtatt som trykksak, selv om konvolutten ikke var merket som sådan.   Stuss-trykksak låter unektelig noe mer klønete enn stussbrev, som er den vanlige betegn­elsen, uansett sendings­kategori.

For ordens skyld:  Dette var før den britiske myntreformen.  Det var 12 pence i en shilling og 20 shilling i ett pund.  Pundet sto den gangen i 20 norske kroner.

Av

Tore Haga