Mangler du brukernavn/passord?
Send epost til web-redaktor@filatelist.no så sender vi det til deg.
Oppgi hvilken klubb du er medlem i, eller om du er direktemedlem.

Ikke medlem ennå? Bli medlem

Noen refleksjoner over den store utstillingen i Stockholm

Stockholmia 2019 – «alle er invitert»

Av Henning Jarle Mathiassen

Den store klubbutstillingen for Royal Philatelic Society London i Stockholm har nok de aller fleste frimerkeinteresserte merket seg. Joda, det er en klubbutstilling for verdens eldste frimerkeklubb – men det er ikke hvemsomhelst som stiller ut her. RPSL har blitt en verdensomspennende klubb – og til og med lille Norge er representert med eksponater og foredrag. Men en deltakelse fordrer medlemskap i klubben.

Som flittig deltaker på internasjonale utstillinger skal jeg være forsiktig med å «kaste stein i glasshus», men noen refleksjoner våger jeg likevel å komme med. De virkelig store utstillingene kan sammenliknes med idrettens mesterskap og olympiske leker. Det høstes heder og ære, og begivenheten omkranses av skuelystne og et utall av «VIPer». Det er ikke ukjent at man f eks i FIP ser ut til å ha en ledelse som tviholder på en tvilsom kultur for «gutteklubben Grei». Mange land innen FEPA har sett seg lei på dette og gjort forsøk på å reformere organisasjonen – uten å lykkes i dette. Sånn sett burde Stockholmia 2019 være en gyllen mulighet til å stå fram som et eksempel for fremtidige utstillinger.

Men er dette en utstilling som henvender seg til alle?

Det man først legger merke til når man leser det rikholdige programmet – er mengden av spesialiserte foredrag – og bredden. Det skal godt gjøres å ikke finne noe som interesserer her. Og gledelig nok er Norge representert med kjente filatelister (medlemmer av RPSL – vel å merke):

Eksponatene på utstillingen er også «creme de la creme» - og en stakkars småsamler vil jo bare bli slått overende av overfloden av sjeldenheter og rariteter (innen områder man ikke har noe greie på). Det er jo utstillingsfilateliens «svøpe»: Når eksponatene blir for spesielle – så faller de fleste potensielle tilskuere fra. Så dette blir nok også i stor grad en utstilling av spesielle eksponater – for spesielle tilskuere. Joda, vi er alle invitert – men en slik utstilling burde kunne by på noe som treffer «alle» - i tillegg til den vanlige kjernen av interesserte.

Det var vel kanskje å stille forventningsnivået litt for høyt av en klubb som tross alt er 150 år og som nok er preget av dette – at man skulle bli overrasket over nye kreative tiltak for å trekke flere enn «menigheten» til utstillingen. Joda, utstillingen holder nok et meget høyt nivå i tradisjonell sammenheng – men hvor blir det av fornyelsen, ungdommeligheten, nysgjerrigheten som fører til nyvinninger og nye måter å tilnærme seg filatelien på? Hvor ble det av «ungdomsavdelingen»? Og hvor er filateliens «Steve Jobs» som kan skape entusiasme og diskusjoner rundt en hobby som tross alt for lengst er forbi «middagshøyden»?

Jeg ser at det svenske filatelistforbundet har en del foredrag som retter seg mot den vanlige samler – og det skal de få kred for. Og uansett hva jeg skriver og mener, vil utstillingen være et høydepunkt for hundrevis - ja kanskje tusenvis av filatelister fra hele Europa/verden som vil ta del i arrangementet. Og det er bare å stille seg i rekken av gratulanter. Dette vil nok bli et arrangement som huskes i mange år framover.

Men jeg hadde jo håpet at det ikke bare ble en retrospektiv greie.